Saltgruve-helvette.

Vi møtte opp på kontoret i dag, våkne og opplagte, med godt humør og friske spell-lister.

Vi fikk fluksens beskjed om at vi skulle ut og skjiple (les; ødelegge for) slemmingene som har laget kraftfelt over VÅRE områder. (Tahas områder!) Uten å mukke, (ok, så mukket vi litt,) satte vi igang med å samle informasjon og utstyr til vår koselige ekspedisjon. Visst nok var der ett annet forsøk på å lage ett liknende kraftfelt lengre utenfor byen. Tilsynelatende ved inngangen til en av saltgruvene. Der dvergene bor (Tøysekoppene).

Vi fikk en følelse av at vi måtte ha med oss masse eliksirer, men av uviss sort. Tahas veier er uransaklige.

Saktens kom vi oss fram til nevnte saltgruve. Hulen var strødd med blod, gørr og alt slags fanteri. Lukten var nesten som lukten av ett orke-nachspiel. Her vi snakket med Ramen (som er en type nudler som gjerne spises med misu suppe). Han var en plugg av en dverg gitt. Jeg zonet litt ut under den lange samtalen, imens jeg prøvde å ikke le av dvergens mimikk. Dverger er morsomme. Hihihi. Tok meg en pipe.

Nede i hulene fikk vi høre at der var, en skummel skyggemann eerie music, demoner, orker og andre beist, som hadde decimert de lokale troppene ganske heftig. De lokale styrkene hadde dog tatt til fange en av magiker-slemmingene som hadde prøvd å utføre kraftfelt ritualet, men han var kjedelig, så jeg gikk ut og så på dvergedøren, som stod i mellom oss og fienden. Jeg fant litt underholdning i stakkars Ramen, som synes å være litt trist. Å se på en trist dverg er mye som å se på en dramakomedie. Jeg holdt maska, sånn at Rave ikke skulle tro jeg var skadefro.

Så kunne vi endelig sette kursen gjennom de heftige metalldøren, ned i den mørke gangen. Jeg savnet allerede sol lyset. Så jeg tok meg en pipe. Her var det masse flere lik! Selvfølgelig begynte vi å lete etter "nyttige" ting. Men plutselig beveget en skygge på seg! Paranoide som vi er, så fyrer vi av circa 20 piler i den generelle retningen der det er bevegelse, men skyggen har allerede tafset på Collain.

I den følgende orgien av vold og tafsing, dør dessverre Randil av svakhet. Fordi han snubler. Noen vil vel kalle det en mindre flatterende død. Randil hadde uflaks. Når jeg da skal sjekke om Randil faktisk har stemplet ut, prøver skyggen hans å tafse på meg! MEG!

Da blir jeg sur, og vi går hjem for å ta en "time out". Jeg kjøpte meg mer tobakk. Og ba Taha om noen mer nyttige spells.

Senere møter vi opp på samme sted for å bevege oss lengre nedover, litt bedre utrustet for dette ekle miljøet. Martin faller i en felle<3. Takk Martin! Og jeg gir ham noen eliksirer jeg "arvet" fra Randil.

Det var her det ble litt ubehagelig. Når vi hadde kommet langt inn i fjellet ble vi plutselig bombandert av is ut fra intet! Hva i...! Vi slokker alle lys og sprer oss, som en flokk med forvirrede rumpetroll i en miksmaster. Så venter vi på at noen skal gjøre noe...

Etter mye om, og litt men, begynner en durabelig kamp. Vi magikere duellerer med noen slemme wizards som tydeligvis vil oss til livs, bare fordi vi er på besøk. Fireballs og Firewalls gjør dem kanskje litt skeptiske til vår uskyldighet?

Det viser seg at det er en skikkelig grim Vrock som er vår verste motstander. Og han slakter oss litt opp og ned, sånn som vi er vant til at fiender gjør. Trollmannlakeiene er bare irriterende, så vi kvitter oss med flesteparten. Samt noen muskelfjes, som jeg ikke brydde meg mye med, siden jeg var laangt borte. Vrocken derimot var DRITSKUMMEL. Han teleporterte seg fram og tilbake og var tidvis en skikkelig djevel ( noe som er ganske ironisk).

Etter å ha slaktet oss litt, bestemte Vrockbastarden seg for å faktisk Snakke med oss. men vi hadde allerede skjønt at han var en skikkelig drittsekk, så vi gadd ikke å høre på ham engang. Viretél avfyrte en spell som de slemme trollmennene disarmerte. Så brøt helvette løs igjen. Og jeg bestemte meg for å gjøre en strategisk retrett.

Under den følgende kampen snek vår alles kjære trollman Viretél seg fremover under en usynlighets galder. Og siden har jeg ikke sett ham.

Jeg manet frem noen av Tahas hellige dyr til minne venners hjelp, og skjøt noen piler i ryggen på Vrocken, siden Rave minnet meg på at de trengte hjelp. (HJELP!) Da falt den litt sammen, og teleporterte seg hurtig ut av mitt åsyn. MAD CRED 2 ME! trollmennene hadde allerede omkommet i min deilige wall of fire.

Og nå står vi her da, og det viser seg at det myldrer med flere folk fremme i gangen, som snakker orkisk og har stygge buer. "Uglûk bagronk arrak skai!"

Og vi sliter, for mange av oss ligger nede. TAHA, HELLIGE GUDINNE, RETTLED OSS!