Martins dagbok

Vi var ute på patrulje, og da vi gikk forbi byens kirkegård oppdaget vi et gravkammer som så ut til å ha blitt åpnet. Gravkammeret bar merket til Col, og var dedikert til en Jon av Valmen, som visstnok var en kjent eventyrer fra over 300 år tidligere. Alven fant spor etter en person, som ledet inn i gravkammeret men ikke ut igjen. Det ble også oppdaget en rød rose som vokste ved gravkammeret, noe som er heller unormalt på denne årstiden. En rød rose er visstnok kjennetegnet til guden Orlan, som tilbes spesielt av skalder. Mens de andre holdt vakt utenfor gikk jeg og Ravi til Col-tempelet og fikk en liste over inventaret i gravkammeret. Vi fikk også følge av en altertjener som skulle forsikre seg om at undersøkelsen vår ikke fornærmet Col. Inne i gravkammeret så det ikke ut til at noe var stjålet, da alle gjenstandene på lista var der, men til vår store overraskelse var det ikke et skjelett i sarkofagen, men et levende menneske. Han hadde på seg et likklede som så ut til å være rundt 300 år gammelt, og alven fastslo at det ikke var samme person som hadde laget sporene utenfor. Vi lot altertjeneren forsegle kammeret og tok personen med oss tilbake til tempelet, før vi gikk til en vismann for å finne ut litt mer om Jon av Valmen.

Vismannen fortalte at Jon hadde vært en del av en gruppe som ble kalt De Fire Roser, som i tillegg til Jon besto av Skegg - en dvergprest, Berbatoff - en halflingtyv, og en skald som kun gikk ved navnet Roseknekten. Vi fikk også vite at det var mulig med kraftig magi å vekke noen til live som hadde vært død i flere hundre år, og at dverger kan leve ganske lenge, selv om det var lite sannsynlig at Skegg kunne ha levd så lenge på naturlig vis.

Da vi kom tilbake på brakka ble jeg kalt inn på løytnantens kontor, der jeg fikk beskjed om at jeg var blitt forfremmet til sersjant. Løytnanten så ikke ut som han var helt fornøyd med dette. Tror ikke han liker meg. Da jeg rapporterte hva vi hadde funnet fikk jeg beskjed om at vi skulle etterforske saken.

Tilbake i tempelet fikk vi vite at Jon ikke visste noe om hva som hadde skjedd, men at det var brukt meget kraftig magi, som de kalte Wish, for å vekke ham til live. De kunne heller ikke fortelle oss noe om Skegg eller hvilken gud han tilba (tydeligvis ikke Col). Vi fikk med oss altertjeneren og dro tilbake til Jons gravkammer for å se om det var noen skjulte utganger. Mens vi rotet rundt der uten resultat kommenterte altertjeneren av noen krukker med røkelse passet dårlig inn med gravskikkene fra den tidsperioden. Da jeg flyttet litt på den ene åpnet det seg en dør i den ene veggen.

Inn døra fant vi en gang som ledet til en ny dør. Da jeg åpnet den hørte jeg noe som pustet tungt, så jeg kastet inn fakkelen, og der sto det et digert paddelignende beist, som gikk til angrep på oss. Tror jeg har kommet litt ut av form i løpet av de to ukene jeg satt med papirarbeid, for jeg gjorde en ganske patetisk innsats. Men vi kom oss gjennom kampen uten tap. Vi fikk senere vite at monsteret var en rød slaad som det hadde gått noen rykter om i byen. I rommet var det et digert hull som monsteret tydeligvis hadde gravd, og da vi fulgte dette endte vi opp i saltgruvene utenfor byen. Alven fant spor her etter monsteret, personen som hadde vært i gravkammeret, og en tredje person som hadde virret litt rundt hullet. Vi fulgte sporene etter personen fra gravkammeret ut av gruven, der det forsvant, uten spor etter kraftig magi.

Vi delte oss, og sendte alven og de skadede over land tilbake til byens, mens tre av oss tok med altertjeneren tilbake ned i gruva for å stenge gravkammeret igjen. På vei ned ble vi angrepet av en liten flokk skjeletter som vi ødela (vel, som Ravi ødela mens jeg bommet igjen og igjen). Etter at altertjeneren stengte krypten til Jon igjen tok vi kvelden.

Ettersom vi ikke hadde flere spor i Eranuin, dro vi neste morgen mot stedet der Skegg skulle være gravlagt, en to dagers mars (ettersom alven er den eneste med hest). Vi forhørte oss litt rundt i landsbyen nær gravplassen, og en gammel dame kunne fortelle at Skegg hadde grunnlagt landsbyen, og gitt all eiendommen sin til sine tjenere da han hadde 'bestemt seg for å dø', som han fortalte dem. Smeden i byen fortalte også at et gammelt eiketre like ved Skeggs krypt hadde blitt funnet veltet en dag. Vi dro opp dit, og oppdaget at døra på krypten nylig var blitt dirket opp, og at det under eiketreet så ut til å være en slags tunnel.

Vi delte oss, og tre personer gikk inn døra mens de andre fire krøp ned hullet. Begge gangene ledet inn i krypten, som viste seg å se mer ut som en leilighet enn et gravkammer. Det var spor etter et slagsmål der inne, og vi fant en død dverg, som så ut til å være svært gammel. På peishylla fant vi en liten panterstatue, som de andre så ut til å kjenne igjen. De hadde visst tidligere funnet to andre, og fortalte at de kunne brukes til å kommunisere, dog med en viss risiko siden alt som ble sagt til en ville bli hørt av alle. Det var usikkert hvem som hadde satt statuetten der, og hvorfor. Vi fant også en side fra dvergens dagbok, datert en uke før, der han fortalte at han følte seg iaktatt, og at han skulle prøve å finne ut hvem det var.

Fra de som hadde krøpet gjennom tunnelen fikk vi vite at treet hadde blitt sprengt opp nedenfra. Litt merkelig at personen som drepte dvergen ikke bare brukte døra på vei ut, men det ble foreslått at kanskje angriperen ble overrasket av en tredje person og måtte flykte. Vi bestemte oss for å ta med dvergen til Eranuin for kanskje å få vekt ham til live. Da vi kom ut fant vi en rød rose på bakken som ikke var der da vi gikk inn.

Vi var omtrent halvveis tilbake til byen da to i gruppa som var blitt skadet av slaaden plutselig ble meget syke. Alven lastet dem opp på hesten sin og bar dem tilbake til byen, mens vi andre bar dvergen til fots. Vi fikk senere vite at slaaden hadde lagt egg i dem, og at de såvidt fikk hjelp i tide.