Martins dagbok

Etter å ha kommet opp fra hulene under brakkene ble vi vitne til et digert slag mellom styrkene som har slått seg ned utenfor byen. Det var store tap, men styrkene så ut til å trekke seg tilbake uten noen endelig avgjørelse. Under slaget kom det en liten flokk mennesker ridende inn i byen. Vi ble kalt inn på løytnantens kontor etter slaget, og fant ut at en av dem var byvaktkaptein Rosswan Arvonven, som hadde vært borte fra byen en periode. Vi ble beordret til å eskortere ham til et møte i byrådet, og ble kledd opp i paradeuniform. Under og etter møtet gikk det frem at Rosswans offiserer hadde unnlatt å informere ham om mange av begivenhetene i byen, så vi overlot kopier av rapportene våre (merkverdig få av de andre som faktisk hadde laget kopier av rapportene sine) til ham. Etter å ha mottatt informasjonen, ga Arvonven byvakta en dag fri for å gjennomføre en liten opprydning i egne rekker.

Vi vaset litt rundt i byen, men brått forsvant noen i gruppa inn en bakgate. Viste seg at en ungeflokk hadde stjålet en pengepung. Vi fulgte etter, men nok en gang brukte alven en evighet på å spore opp ungen som hadde løpt av gårde med pungen. Vi endte til slutt opp i en slags lukket bakgård full av søppel, der vi fant en skjult dør med en magisk lås, men ingen mennesker. Vi besluttet å finne noen som kunne rive veggen for oss, og dro derfor tilbake til brakka, der vi fant Pip, som hadde kommet til byen for å slutte seg til byvakta. Vi fikk ham til å ta med seg en slegge og bli med oss tilbake til bakgården.

Da vi brøt oss gjennom veggen falt vi i et lite bakhold fra det som viste seg å være en slags sammenbrutt liten thieves' guild. Et barn som tydeligvis var smittet av en slags pest kastet en bøtte med avføring og annet griseri på oss, tydeligvis for at også vi skulle smittes. Dette skulle visst overtale oss til å hjelpe dem med sykdommen. Huset var bebodd av en flokk barn og en gammel mann som tydeligvis var lederen. Vi sendte den ene personen som hadde klart å unngå drittslenginga til et Serike-tempel for å se om han kunne skaffe hjelp. Vet ikke helt hvordan han gjorde det, men han kom tilbake med en gruppe prester, som ga oss et slags serum som så ut til å hjelpe. Dessverre var det for sent for Aigen, som segnet død om. Ennå verre var det at vi ikke kunne straffe gamlingen for drapsforsøk, utpresning og mord, ettersom vi ikke kunne bevise at han var ansvarlig for at guttungen hadde kastet driten på oss. Heldigvis kom jeg på at han kunne arresteres for å la barn vokse opp under uverdige forhold, men det var en mager trøst.