Vi sliter ikke lengre...

Joda, Nå skal du høre.

Jeg og Virétel klarte å flykte fra de helvettes saltgruvene. Bak oss hørte vi en grusom stemme. Som drev oss fram og bort...

Utenfor de store dvergedørene fant vi to små byvakt rekrutter. Som egentlig var ganske bedårende. En liten jente med ett gigantisk sverd. Og en tynnkledd halving som lurte på hva som var greia. Vi forklarte hvor kjipt det var i saltgruvene. (imens jeg tok meg en pipe.) Så bestemte vi oss for å dra ned til byen for å få nye ordrer og hvile ut.

Etter noen timers ro, dro vi til Rossvan Arvonven's hus. Men der var han ikke, for han var på møte med byrådet. Så dro vi da sporenstreks dit, hvor vi ble forsøkt hindret av en byråkrat og noen muskelfjes. BAH! Viretél klasket til ham. Og vi ble fulgt inn i hallen.

Inne i rådhallen hørte vi på en KJEDELIG diskusjon om steinpanterne, jeg holdt på å gå på veggene, så jeg tok meg en pipe. Rossvan var tydeligvis glad for å se meg. (Jeg tror han liker meg.) Og vi fikk møte en spesialgruppe utenfor.

Vi fikk beskjed om å renske ut ett hus nære kraftdomen. Så vi preparerte magi og satte ut mot destinasjonen.

Vel fremme, tok vi oss inn i huset uten tilbakehold, vel beskyttet av vår magi. Men ble snart møtt av tre store beist. To Slaads og en ufyselig Vrock kom veltende ut av innerdøren og slaktet den lille uskyldige jenta. Samtidig som de paralyserte meg, MEG! Viretél brukte gudommelig magi til å forvise den ene Slaaden tilbake der den kom ifra. Og han hjalp den nye halflingmagikeren å svekke den andre i så stor grad at han kollapset på gulvet. Jeg må bare få sagt at Viretél virkelig er en god kampmagiker. Taha velsigne ham!

Dessverre ble vi deretter drevet på flukt av den grusomme Vrocken som nesten klarte å ta livet av nevnte arcanist. Jeg helbredet ham i Tahas navn og deretter fløy vi avgårde. Slik endte dagen, og vi hviler nå ut i barakken. Sikre på at i morgen blir en bedre dag.